Godt planta ved rennande bekker

fredag 20. november 2009



Ein god ven - ein som kan høyre på problemet
utan intentensjon om å løyse det der og då



søndag 15. november 2009

Haustmusikk

1. Jimmy Eat World - 23
2. John Mayer - Slow dancing in a burning room
3. Amos Lee - Colors
5. Pat Metheny Band - Last train home
6. Strays Don't Sleep - For blue skies
7. Magnet - Everything's perfect
8. Odd Norstoga - Ser deg no
9. The Ataris - Act V Scene IV And So It Begins
10. Band Of Horses - No One's Gonna Love You
11. Kings of convenience - Surprise ice


Tilbehør: Ein kveld og ein kopp kakao

måndag 9. november 2009

Gud i alt

Når eg les anatomi, når eg ser kor fantastisk kroppen vår er designa, då ser eg Gud. Alle celler, alt vev, actin og myosin, brusk, hormonar, nervesystem. Det vitnar om at det kan ikkje vere tilfeldig. Det vitnar om at det er ein Gud og at eg har ein verdi som er så stor at ingen kan måle den. Men eit lite overslag kan synast gjennom Jesus på krossen som døydde for mine synder.

Når eg høyrer nokon syngje, når eg ser eit kunsverk, og ikkje minst når eg ser nokon danse, då ser eg Gud. Eg såg filmen This is it på kino i går, og når eg såg dansarane vart eg heilt rørt. Tenk kor flott vi er designa! Tilfeldig? Neppe.

søndag 8. november 2009

LondonLengsel

I dag har eg lyst til å vere i London. Ha søndag i London. Ete engelsk frukost, gå på gudsteneste i Hillsong church London, gå ut oppløfta, shoppe litt og så ta fly heim att.

Eg har så lyst til å reise for tida. Ta eit år i Australia, bli kjent med flotte folk frå heile verda, lovsynge i Hillsong, ha det litt varmare enn i Noreg, få kjenne litt på heimlengsel.

Eg har så lyst til å oppleve noko nytt og spanande. Noko meiningfylt. Få eit nytt møte med Jesus.

torsdag 5. november 2009

Nytt perspektiv

Eg merkar at det var andre tider før.

Etter at eg har byrja på HiO føler eg at eg står litt på utsida av verda og ser inn, noko som høyres veldig trist ut, men det er det ikkje. Eg føler at eg kan sjå ting frå eit litt nytt perspektiv, og det er spanande. No som eg omsider har klart å lausrive meg frå ymse NLM-bobler (eller.. eg klarar nok aldri heilt å lausrive meg frå Sygna, men uansett), klarar eg å sjå kristendom frå eit nytt perspektiv. Eg har ofte tenkt at dei som ikkje kjenner Jesus går og lengtar etter noko meir her i livet. Dessverre har eg funne ut no at dette stemmer ofte ikkje. Folk går i grunn rundt og har det veldig fint sliksom livet er der og då, og eg skjønar det i grunn veldig godt. Sjølv om eg vankar mykje saman med ein muslim betyr ikkje det at eg får så frykteleg lyst til å konvertere. Der er hans meiningar og eg har mine.

Det går mykje i dette for tida merkar eg. Folk syns at det er heilt greitt at eg er kristen, men dei blir ikkje så fykteleg interesserte. Jaja. Det har fått meg til å tenkje litt, og eg har funne ut at eigentleg så er det veldig rart dette med kristendommen. Vi går rundt og trur på ein Gud som vi ikkje kan sjå, og så ber vi til han for ting og tang som sikkert kunne skjedd heilt tilfeldig likevel. Eg byrjar å forstå at dette er rart i andre sine auge. Og eg byrjar så smått å forså kvifor vi på død og liv skal gjere møtene så himla kule over alt. Vi må jo lokke med eit eller anna når kristendommen verkar så rar..

Eg trur den beste måten vi kan vise Jesus på er kjærleiken han har gitt oss. Ved å la den skine gjennom oss. Ved å sei nei til baktaling, ved å sjå den personen som ingen vil sitje med på forelesninga, ved å smile, ved å vere interessert, ved å vise omsut, og ikkje minst - ved å slutte å diskutere spørsmål opp og ned i mente som ikkje har noko med kjerna i kristedommen å gjere i det heile. For når dei ser dei gode gjerninane vi gjer, då skal dei prise Far vår i himmelen. Tenk om vi kristne hadde blitt kjent for å vere som Jesus, kjent for å henge med dei som ikkje har nokon, dei einsame. Tenk om forsamlingane våre kunne blitt den plassen der alle kunne kome og kjenne på at her er det godt å vere, her er det nokon som tar seg av meg, her er det noko spesielt - jo her er Jesus. Det finst kanskje ikkje så mange søkjande som er interessert i "religionen" vår, men det mange einsame her i Noreg. Desse treng ingen religion med reglar og bod, dei treng Jesus.

Vil du vere med og vise Jesus?



Leitar du etter noko?

Laster inn...

Astrid:

Ei jente med ubestemmeleg dialekt, og som verkeleg ikkje veit kvar ho kjem ifrå. Mange tankar om stort og smått, og av og til vert dette virrvaret til ord før dei er heilt ferdigtenkt. Ho har Jesus som sin beste ven, rådgjevar og sjef over livet, og ingen ting er betre enn dette. For Astrid er livet ofte svart-kvitt, rett og gale, bra eller dårleg. Forventningar til ting sit langt inne, og difor er ho stort sett nøgd uansett kva som skjer. Musikken kjem ein ikkje utanom i Astrid sitt liv, og ho kan sitje ved pianoet i timesvis viss ho har ein dag utan planar og ei tom stove. No er ho ein kommande fysioterapeut, og tykkjer det er stort. Ho gler seg over det små, og er takksam for ein 20-kroning i jakkelomma. Kjærast har ho òg, ingen ringare enn Per Inge. Her på bloggen kan ein sjå små glimt av denne jenta, og viss du tykkjer at det kunne vere interessant, så er det berre å setje i gang med lesinga :)

Mi bloggliste

Eldre innlegg:

Dei andre bloggane mine: