onsdag 23. mai 2007

For virkelig. For menneskelig.

Én time igjen. Hele henne er som en klokke som teller ned til dette klokkeslettet. Tre kvarter begynner hun å folde forkleet. Et kvarter senere prøver hun å rette det ut igjen. Snart kan hun trekke gardinene fra. Stillheten gir gjenklang. Kjøkkenet venter med henne. Dryppingen fra kranen er som tunge slag i ørene hennes. Lyden av fire klokkeslag gjør at det går en sitring gjennom hele henne, helt ut til fingerspissene. Pulsen raser gjennom henne mens hun lødløst sniker seg bort til vinduet. Med en skjelvende hånd trekker hun fra gardinen. Blikket flakker søkende mot høyre, mot huset på enden av gata. Med ett lyser øynene hennes. Hun ser. Trekker pusten dypt inn og veit. Han skulle forbi i dag også.

Med tilgjort bestemte steg tråkker han seg bortover gata. Hatten og den høye kragen på frakken skjuler et lite, forventningsfullt og barnlig smil. Ikke et smil med tenner. Bare en liten spenning i munnen, men lkevel nok til at det kaster litt lys over ansiktet. Han hadde alltid vært den blyge. Gangtempoet blir senket mens han runder et hjørne. Han flytter veska over til den andre hånda og bretter ned en liten flik av den høye kragen. Snart skal han gå forbi nummer femten. Han trekker pusten inn så det fyller hele ham. Lufta kommer skjelvende ut gjennom nesa, og prikkingen i magen hans blir forsterka. Han hører sin egen puls inne i hodet idet han varsomt lar blikket streife vinduet. Tenk om han av og til turde å la blikket hvile lenger. Han kaster enda et "tilfeldig" blikk oppover huset mens han retter på kragen. Hunvar der i dag også. Hun er der alltid. Han ser det på henne at hun venter på noen. Det synes til og med gjennom gardinene. Hele henne er venting.

Klokken i henne har igjen begynt å telle ned. Trehundredeogfem ganger har hun sett ham passere. Trehundredeogfem euforiske øyeblikk. Men hun ser ham ikke bare da, nei, hun ser ham ofte. Noen ganger er han langt borte og uklar, men i drømmene ser hun ham med alle sansene. Da kjenner hun hans hånd i hennes og hennes fingre gjennom hans hår. Hun kan kjene lukta av frakken hans. Da er alt helt klart, helt skarpt, men så helt uvirkelig.

Han plukker opp et forkle fra blomsterbedet. Sirlige bokstaver former initialene som er brodert inn i bomullsstoffet. Han ser at det bærer preg av å ha blitt foldet mye, for det har slitte striper. Hånden hans stryker over foldene, men de kan ikke rettes ut. Han veit så godt hvem forkleet tilhører. Det varsomme blikket hans finner vinduet i nummer femten. Gardinene blafrer i vinden. Han biter seg litt i leppa og ser seg rundt. Står helt stille med hånda på ringeklokka en lang stund, som om han har meldt pass, før han helt ut av det blå trykker inn knappen. Plinget går helt til hodet på han som en akutt feber. Han skal til å springe, men plutselig går døren opp, og han er som limt til steintrappa under han.

"Er dette ditt?". Hun rekker såvidt å få åpnet døren skikkelig før han støtvis sier fram spørsmålet. Der står han med en utstrakt hånd. Han er så menneskelig, så tilstede. Hun ser de usikre øynene, de skeive skuldrene og hjertet som banker under frakken. Tusen tanker, følelser og ord svirrer i totalt kaos mens hun svelger og lurer på hva hun skal si. "Ja, vinden må ha tatt det." Leppene skjelver. Hånden hennes rører ved hans når han rekker henne forkleet. De blir stående slik en stund, som for å få bekreftet at den andre er virkelig. Han søker etter blikket hennes uten respons før han slipper taket og snur seg. Hun blir stående og se etter han der han lyser opp med en rad hvite tenner. Hun gleder seg til å vente, lengte, til å se ham igjen bak gardiner og i drømmers evige, ekte uvirkelighet.




Inspirasjon:

Når du er borte

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik -
Eg veit ikkje kva det er.
Før var kveldane fylte
Av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
Og dirrar imellom oss.

- Tor Jonsson

Ingen kommentarer: