fredag 15. februar 2008

Tilgitt

Tilgitt, elska, utfridd,

men synda kjem så lett.

Kvar dag eg kjempar om å gjere

Det eg veit er rett.

Eg veit at nåden er der,

at barnekår er mitt,

Men korleis kan du elska meg

som går mot ordet ditt?


Kvifor har du skapt meg

Med alle mine feil?

Med mine manglar, med mitt svik,

Knust i bitar, ikkje heil.

Eg veit at Jesus døydde,

For eg strekk ikkje til.

Men skuffinga eg er kvar dag,

Set vel kjærleiken på spill?


Når du er trulaus som du er

kan du vita Han er trufast.

Kjærleiken er evig,

Hans nåde som eit hav.

Rett blikket vekk frå synda di,

Og sjå på Golgata.

Ven, lat Han få elska,

Velsigne, tene deg.


Du må’kje tru tru Han feila

Med slik som du er skapt.

Evner, anlegg og talent,

Du er så langt frå svak

Kan du prøva på å gløyma

Korleis du vil bli

Kom til Han, så vil du sjå

At berre Han kan gjer deg fri.




- Astrid

4 kommentarer:

kari! sa...

Fine ord. Veldig fine ord. Og viktige ord!

Anonym sa...

wow! bra diktning dette her!

Karen Marit sa...

d va fint!

Johanne Pauline sa...

Din po(t)et!! ;)

Kjempefint, Astrid.